Bakgrunnen for forskningsprosjektet var å få bedre kunnskap om hvordan ridelærere og trenere kan gjøre en enda bedre jobb i rideundervisningen. Studien analyserte samspillet mellom ridelærer, rytter og hest ved dressurtrening (fokus på hest-rytter). Intervjuer, notater fra observasjoner og 50 timer med video fra treninger ble samlet inn og analysert, ved bruk av kommunikasjonsvitenskapelig og pedagogisk teori.
Hesten som subjekt og objekt
Rytterne hadde vanskeligheter med å sette ord på hvordan samspillet med hesten blir til, og hadde enda større vanskeligheter med å sette ord på hvilken rolle hesten har i samspillet. På den ene siden snakker de om hestene som tenkende og følende individer, selvstendige «subjekt» som de ønsker å samarbeide med. På den andre siden beskriver rytterne hestene som passive «objekter», som de har rett til å manipulere på ulike vis for å nå sine mål, for eksempel å kunne starte et stevne eller få føle at de utvikler seg som ryttere. Her er ikke nødvendigvis hesten en man ønsker å samarbeide med, men en som skal underkaste seg rytterens vilje. Disse to sidene er noe som finnes som en underliggende strøm i mange diskusjoner i ridesporten, selv om det sjelden kommer opp til overflaten. Forskerne mener at det ikke finnes noen fasit på dette, men at derimot ulike ryttere og trenere (og andre hesteinteresserte) kan ha ganske ulikt syn på hvor på skalaen mellom subjekt og objekt hesten befinner seg. I blant har for eksempel treneren og rytteren ulikt syn på hestens rolle. Forskerne mener at det ville vært bra for ridesporten i sin helhet og for hestenes velferd, om ridelærer og trenere kunne hjelpe både hverandre og rytterne, å få fram den tosidigheten og reflektere over den. Det kan også bidra til mer nyanserte diskusjoner om treningsmetoder, ridestiler og utstyr.
Rytterfølelsen bygger på kontakt, trykk og balanse
Når forskerne analyserte opptakene fra treninger, oppdaget de at en av grunnene til vanskeligheten med å forklare hvordan samspillet blir til, er at begrepene rytterfølelse og hjelpere ikke strakk helt til for rytterne. Videoanalysene har gitt en dypere forståelse av hvordan den fysiske kontakten mellom hest og rytter er bygd opp (via munnen/hendene, sidene på kroppen/bena og ryggen/setet). Kontakten inkluderer på den ene siden berøring (taktil informasjon), på andre siden trykk og balanse (kinetisk informasjon).
Akkurat som mennesker kan kombinere tale og gester, kombinerer både hest og rytter disse ulike formene for kommunikasjon, og som når vi snakker med hverandre, overføres denne kommunikasjonen til initiativ og respons, som leder til nye responser osv. En trener som kan forklare dette kan forhåpentligvis hjelpe rytterne å finne rette måten å kommunisere på, i den strømmen av inntrykk som formidles. Gjennom dette kan rytterens forståelse av kommunikasjon forbedres, både for hvordan hesten forstår (eller ikke kan forstå) det som kommuniseres, og for hvordan rytteren bør utvikle sin evne til å beherske sin egen kropp for på best mulig måte kunne kommunisere med hesten.
Pardans i stedet for kentaur
Det er vanlig å bruke metaforen med kentaur (en hestekropp med overkroppen til et menneske i stedet for hestens hals og hode) for den følelsen som en rytter ønsker å oppnå i ridningen; det utvungne samarbeidet med hesten, det som ser så lett ut. Forskerne mener at en mer riktig metafor er å sammenligne hest og rytter med et dansende par. Det finnes store likheter mellom resultatene fra denne forskningen på dressurtrening, og forskningsresultater fra pardans, til tross for at det i pardans handler om kommunikasjon mellom to mennesker, og ikke om kommunikasjon mellom to ulike arter; menneske og hest. Akkurat som i dansen handler det mer om samarbeid enn om overordnet/underordnet. Om rytteren og hesten ikke er lydhøre for hverandres signaler, så kommer de i utakt eller så gir ridningen et tvungent uttrykk. Når begge er lydhøre for hverandre, så kan de derimot finne harmonien som dressuren etterstreber og belønner, og som også gir holdbare hester.
Mer om prosjektet, blant annet en sluttrapport, finner du på sidene til Svensk Hästforskning.
