En gruppe veterinærstudenter undersøker nå forekomsten av patellahaking hos nordlandshest/lyngshest. Patellehaking er arvelig, men ingen vet i hvor stor grad lidelsen nedarves. Lidelsen kan også være miljøbetinget. Undersøkelsen som pågår skal bidra til økt kunnskap om hvordan man skal håndtere problemet.
To sisteårs veterinærstudenter ved NVH har valgt denne undersøkelsen som sin avsluttende oppgave på studiet. Prosjektet er et samarbeid mellom Norsk Hestesenter og Norges Veterinærhøgskole etter forslag fra Landslaget for nordlandshest/lyngshest.
Om undersøkelsen
75 av 2009-årgangens 125 hester skal undersøkes. Dette er en stor praktisk utfordring og krever mye bilkjøring, god planlegging og positive og engasjerte studenter og hesteeiere. Studentene Solveig B. Sveri og Linn W. Rønning har startet oppgaven med å registrere forekomst av patellahaking i uke 36 og de begynte i Troms. De første dagene hadde studentene med seg sin veileder professor Nils Ivar Dolvik. Undersøkelsen inneholder mange ulike registreringer: hestene måles, hold, muskelfylde, beskjæring og vinkler i kryss og bakbein blir vurdert, bakbeina blir fotografert og i tillegg filmes og registreres hestene mens de leies sakte ned en bakke 6 ganger. Studentene har også med seg et spørreskjema hvor de intervjuer eierne blant annet om hestens helsetilstand, trening og oppstallingsforhold. Det blir også tatt blodprøve av hestene slik at det eventuelt kan gjøres andre studier seinere.
Om patella- låsing og haking (=catching)
Hesten har evne til å låse kneskåla (= patella) i en bestemt stilling når den står og hviler. Da kan hesten sove uten å bruke energi på å holde seg oppreist. For enkelte hester går ikke alltid patella ut av den låste posisjonen når hesten skal bevege seg igjen etter stillstand, eller patella kan til og med gå i låst posisjon under bevegelse. Hele bakbeinet blir da ubøyelig. Ofte går låsingen over av seg sjøl, andre ganger må hesten ha hjelp til å få patella ut av den låste posisjonen. Enkelte hester kan ha problemet på begge bakbeina. Hos noen finnes det bare på det ene, noen har noen få episoder, gjerne i 1 - 4 års alder for så aldri å oppleve det mer. Andre hester har problemet med seg gjennom hele livet. Hestene som har patellalåsing har en arvelig disposisjon for tilstanden, men alvorlighetsgraden i hver enkelt episode og hyppighet av forekomsten hos den enkelte vil variere. Det er typisk at episoder med patellalåsing skjer under sterk vekst, sterk/svak fóring, økt bruk etter lengre perioder med lite aktivitet eller motsatt. Hovstell og lårmuskulaturens forfatning har også betydning. Patellahaking er mindre alvorlig enn låsing og det innebærer at bevegelsen av patella over rullekammene i kneleddet går litt tregt eller henger seg litt opp. Det gir litt stive, korte bakbeinsbevegelser.
Arvelighet
Disposisjonen for patellahaking er arvelig, men vi vet ikke hvor arvelig det er. Patellahaking kan også ha sammenheng med for eksempel trening, oppstallingsforhold, beskjæring, eksteriør og vekst. Det er grader av patella-haking og låsing fra korte, nesten umerkelige hendelser tidlig i hestens liv, til litt stive bakbeinsbevegelser i stor fart (trav), til alvorlige, invalidiserende plager som kan føre til at hesten må slaktes/opereres. Hester med patellahaking kan gjerne trenes i motbakke, det styrker muskulaturen på framsida av kneet og bidrar til å minske eller fjerne helt problemene med at kneskåla haker.
Patella i avlssammenheng
Patellacatching betegnes i avlsplanen for nordlandshest/lyngshest som lettere haking. Dersom det påvises patellahaking når en hingst vises på utstilling kan det føre til diskvalifisering fra kåring/premiering. En 3-års hingst som viser haking på utstilling kan ha rett til å møte igjen på utstilling seinere.
Ferdigstilling av undersøkelsen
Oppgaven vil være ferdig i mai/juni 2012. Alle funn i undersøkelsen vil da være anonymisert. Informasjon om den enkelte hesten kan hestens eier få fra studentene, og alle eierne som har opplyst om e-postadresse eventuelt postadresse vil motta undersøkelsen når den er ferdig. skal Landslaget i samarbeid med Norsk Hestesenter og Norges Veterinærhøgskole må diskutere hvordan resultatene kan brukes så klokt som mulig i det videre avlsarbeidet med hesterasen.
