Hestefolk er ikke som andre folk

Fredag kveld måtte jeg ta en avgjørelse jeg trodde jeg skulle slippe på mange år. Varmblodshoppa mi hadde fått føll dagen før, og på grunn av indre skader under fødselen, var det ingen annen utvei enn å la henne slippe å plages mer. De smertene jeg hadde da jeg ga dyrlegen klarsignal til å avlive henne, kan ikke beskrives med ord. Ikke bare mistet jeg en kjær venn, men jeg satt også igjen med et daggammelt føll som sårt trengte en mor.

Jeg sendte ut meldinger på sms til hestefolk jeg kjente med spørsmål om noen viste om ei amme hoppe. Dette skjedde sent fredag kveld, og maken til respons har jeg aldri opplevd!
De jeg sendte til, videresendte meldingene til sine kjente osv, så i løpet av natta hadde vi sporet opp fire mulige ammemødre.
Ei dame i Rogaland hadde ei fjordhoppe jeg kunne få hvis det var til hjelp, ei annen ringte fra Vestby og hadde en ponni jeg kunne prøve. Det kom til og med meldinger fra hestefolk langt innover i Sverige som var villige til å hjelpe.
Det varmet helt utrolig i en forgrått og sliten kropp.

Lørdag morgen, etter en natt uten søvn og med mye tårer både fra meg og jentene mine, fikk vi nyss om ei hoppe i Rakkestad som hadde mistet sitt føll torsdag kveld. Da familien Otto Arne Schau fikk høre hva som hadde skjedd med hoppa mi, lesset de opp hoppa si og kjørte henne rett opp til Ole Jørgen Jørgentvedt på Jørgentvedt gård i Trøgstad.
Jeg rakk ikke en gang å spørre om å låne hoppa! Der fikk føllet mitt mat med en gang. Det er nesten så en ikke kan tro at det finnes slike mennesker.

I skrivende stund får føllet mat fra hoppa, men hun er litt skeptisk til føllet så hun må holdes når den patter, Men Ole Jørgen tror det går bra når det får roet seg litt. Vi får bare vente og håpe.

En stor takk til alle dere som tok dere tid til å ringe og sende meldinger for å hjelpe oss.
Og ikke minst en stor takk til Ole Jørgen og Ole Marius for den måten dre har jobbet, både natt og dag, for å prøve å redde både hoppe og føll.
Det vil aldri bli glemt!

Hilsen fra
Malin, Tina, Wenche og Jarle Jørgensen
Ørje