Dette skriver Veterinærinstituttet om kverke:
Kverkesmittestoffet er bakterien Streptococcus equi subsp. equi, som gir infeksjon og betennelse i slimhinnene i de øvre luftveiene og svelget.
Tilstanden kjennetegnes særlig av verkebyller i kjevegreinslymfeknutene. Kverke er meldepliktig som gruppe B-sykdom til Mattilsynet.
Forekomst
Kverke finnes over hele verden, men har blitt mindre vanlig på grunn av færre dyr og bedre behandling og bekjempelse. Dyr i alle aldersgrupper kan rammes. Når sykdommen er sjelden slik at motstandskraften blant dyra er liten, rammes alle aldersgrupper, og over 90 prosent av dyra kan bli syke under utbrudd. Der hvor sykdommen er vanligere, vil eldre hester ha opparbeidet en viss motstandskraft etter gjennomgått infeksjon, og under slike forhold rammes helst unge hester fra ett til fem år. Denne motstandskraften er likevel ikke større enn at dyret etter et halvt års tid kan smittes og få kverke på nytt hvis smittepresset ikke fjernes fra omgivelsene. I dag er dødeligheten er lav på grunn av behandlingsmulighetene. Infeksjonen opptrer hyppigere i vinterhalvåret og i kaldt og fuktig vær, men den aller viktigste årsaken til spredningen av sykdommen er flytting av hester.
I Norge har antallet påviste kverketilfelle økt. Ved alle Veterinærinstituttets bakteriologiske laboratorier ble smittestoffet i årene 2000, 2003 og 2004 påvist i henholdsvis 25, 35 og 75 prøver. Fram til 9. juni i 2005 har tretten prøver vært positive.
Smitte
Kverkesyke hester sprer smitten i minst seks uker etter infeksjon. I enkelte tilfelle vil dyr som har gjennomgått sykdommen og tilsynelatende er friske, ennå kunne spre smitten i måneder og år. Smitteoverføringen skjer enten direkte ved kontakt mellom syke og friske dyr, eller indirekte ved at smittestoffet havner på fôr og drikke, drikkekar, krybber, seletøy, strø, stallinnredninger, beiter og gjerder. Fluer regnes som viktige smittespredere. Smittestoffet overlever så lenge at nysmitte fra omgivelsene kan inntreffe i seks til åtte uker etter at smittebærende dyr er fjernet. Den direkte smitten mellom dyr overføres som dråpesmitte. Smittebæreren skiller ut smittestoffet gjennom utåndingslufta, og det friske dyret innånder smittestoffet som slår seg ned i neseslimhinna. Ved indirekte overføring har smittestoffet blitt avsatt i fôr, vann, på seletøy eller annet som det friske dyret får i munnen, og inngangsporten for infeksjonen er oftest slimhinnene i svelget.
Sykdomsforløp
Denne sykdommen har oftest et særegent forløp. Smittestoffet gir en akutt slimhinnebetennelse i de øvre luftveiene og svelget med utvikling av verkebyller i de nærmeste lymfeknutene. Verkebyllene brister og tømmes, og dyret tilfriskner. Ved ondartede forløp sprer infeksjonen seg til andre organer, og verkebyller vil da kunne dannes hvor som helst i organismen. Hvis slike tilstander ikke ender i død, er dyret i alle fall ødelagt som bruksdyr. Enkelte dyr utvikler allergiske reaksjoner mot smittestoffet og får følgesykdommen brannfeber med små utsikter til helbredelse. Dessuten kan mindre alvorlige seinskader oppstå etter et ellers ukomplisert sykdomsforløp.
Sykdomstegn
I et typisk forløp går det fire til åtte døgn fra smitte til de første symptomene brått melder seg med snørring, feber og opphørt etelyst. Snørret er først slimet, men endres raskt til mer tyktflytende og uklart puss. Hoste er vanlig. Feberen svinner etter to til tre døgn, men vender tilbake i takt med økende hevelse og voksende verkebyller i lymfeknutene. Byllene sveller opp, pussmengden fra nesa tiltar, og svelging av fôr og vann blir umulig for dyret på grunn av smerte og hevelse. Av samme årsak kan luftveiene forsnevres slik at åndedrettet anstrenges. Dette er opphavet til sykdommens navn. Særlig angripes kjevegreinslymfeknutene (Lnn. mandibulares) som sitter mellom bakre del av underkjevene. Ikke sjelden er også ørelymfeknuten (Lnn. parotis) nedenfor ørets feste og svelglymfeknutene bak svelget (Lnn. retropharyngeales) inndratt. Fra ti til tolv døgn ute i forløpet sprekker de modne verkebyllene og tømmes gjennom huden. Etter to til tre døgn har de tømt seg, feberen synker og sårene heles. Hevelsen og smerten avtar, og dyret begynner snart å ete. Hele forløpet tar vanligvis to til tre uker.
Komplikasjoner og seinskader
I mer omfattende tilfelle kan flere av hodets lymfeknuter være angrepet, byller kan utvikles i huden over hele dyret, men særlig nedover halsen og beina. Samtidig ser en svære hevelser på grunn av hemmet lymfedrenasje. Hos noen hester tar sykdomsforløpet en farlig vending når smittestoffet spres gjennom hele organismen og kan slå seg ned i alle indre organer. Symptomene i disse tilfellene varierer mye da de avhenger av spredningsgraden og hvilke organer som er inndratt. Brannfeber er en annen alvorlig komplikasjon. Det er en følgesykdom som opptrer de første ukene etter overstått infeksjon, og den skyldes en allergisk reaksjon mot streptokokker hos enkelte hester. Andre seinskader er hjertemuskelbetennelse, blodmangel og strupepiping. Strupepiping skyldes nerveskader i strupehodet. Infeksjonen kan bli langvarig hvis smittestoffet slår seg ned i luftsekkene. Luftsekkene er utposinger av svelgslimhinna som bare finnes hos dyr av hesteslekta. Ved infeksjon her fanges pusset uten muligheter for avløp. Betennelsen blir liggende å ulme, tilstanden varer ved, og den tilsynelatende friske hesten sprer smitte i lange tider, måneder og år.
Prognose
For de fleste kverketilfellene er utsiktene til full helbredelse gode. Ondartede tilfelle kan ende med død i løpet av få dager. Hester med seinskader vil ha nedsatt bruksverdi.
Diagnose
Kverkediagnosen stilles på grunnlag av sykdomsbildet og bekreftes med påvisning av smittestoffet. Bakteriene påvises ved å dyrke prøver av puss fra nese eller verkebyller. Uten tilgjengelig puss tas prøvene helst fra veggen av nesesvelget (nasopharynx) gjennom nesegangen (meatus ventralis). Prøvene avkjøles og sendes til laboratoriet på transportmedium. Prøver som tas ved kverkemistanke eller for oppklaring og oppfølging av kverkeutbrudd, undersøkes kostnadsfritt ved Veterinærinstituttet.
Behandling og kontroll
Kverkestreptokokkene er fullt penicillinfølsomme, og penicillinbehandling er trolig årsak til at det typiske forløpet ikke lenger sees så ofte. Offentlige myndigheter ved Mattilsynet står for bekjempelse av kverke. Når syke dyr har fått behandling, vil bekjempelsestiltakene bestå i isolering av syke og smitteførende dyr, påvisning av smittekilder, reingjøring, desinfeksjon og karantene.
